Kva er sant? Kva er fantasi? Mannbjønn-dramaet tvingar fram mange spørsmål.

Var det ein eller fleire bjørnar som drap dei fem menneska? Heilt sikkert var det mykje bjørn på Nordmøre i 1770-åra. Kaptein Meldahl skriv til amtmannen at han sjøl har sett «den Mængde af Bjørne som der opholder sig» og som er til «største Bekymring ... paa de Steder, hvor dette Skadedyr nu grasserer».

Statsarkivar Anders Todal (Årsskrift for Nordmøre Historielag 1923) og nokre andre meiner at teorien om ein mordarbjørn er oppspinn og at det var fleire bjørnar som drap menneska den gongen.

Som motsvar til dette kan vi sitere professor i zoologi ved Universitetet i Oslo, Kåre Elgmork (1924-2011). Han skreiv ein kommentar i avisa Driva 3. april 1979 der han viste til mine artiklar om «Mannbjønnen» - altså same stoffet som du no kan lesa her i årboka. Elgmork skriv mellom anna:

«Slike tilfelle er uhyre sjeldne, og det finnes bare meget få tilfelle hvor mennesker er angrepet uprovosert utenom jakt på bjørnen. Og det hører til unntakene at den også spiser av mennesker som er angrepet. Bjørnen oppfatter ikke mennesket som noe byttedyr. Ved angrep på mennesker fra nyere tid er mønstret at den tilføyer den angrepne en del skader som oftest ikke er livsfarlige, og at den så raskt trekker seg unna. Tilfellet på Nordmøre hvor flere mennesker skal være spist på med døden til følge, er derfor meget spesielt. Fra nyere tid er angrep på menneske hvor dette også spises, kjent fra 1960-årene i Sibir, og skyldes helt ekstraordinære forhold.»

Om vår Mannbjønn-historie seier Elgmork: «Den mest sannsynlige forklaring er at det opptrådte et individ med en helt avvikende adferd. Ville, som tamme, dyr har et varierende adferdsmønster, og i sjeldne tilfeller kan det dukke opp individer med en så ekstrem oppførsel at den må karakteriseres som abnorm.» Området mellom Trodalen, Dragset, Hendadalen, Kalset og Åkvika er godt innafor det ein bjørn kan besøke i det aktuelle tidsrommet, seier professoren og konkluderer slik: «Det er derfor ingen grunn til å anta at det var mer enn en bjørn som var ansvarlig for angrepene på mennesker den gangen ... At flere slike individer skulle opptre samtidig, er derfor meget lite sannsynlig.»

Så om vi trekkjer frå alt oppspinn, er det likevel meir enn nok dokumentasjon på at dette er eit stykke historie å ta vare på.

Når alt ovanfor er sagt, er det interessant å trekkje fram ei fransk historie. Og var «Mannbjønnen» fæl, så var «La Bete du Gévaudan» enda mykje verre ...

Sitatet frå «Nordmørs Beskrivelse» (sjå ovanfor) viser folketrua sine tankar om dyr som oppfører seg unormalt. Den klassiske varulv-forestillinga omfattar også mannbjønnar. Og like interessant er myten om at slike må skytast med sølv!

Midt i 1760-åra, ti år før Mannbjønnen, skjedde ekstreme ting i provinsen Gévaudan i Frankrike. Frå 1764 til 1767 vart her 100 (!) menneske drepne av ulveliknande uhyre. Sjølv om det nok handla om fleire (minst to) rovdyr, blir det omtala som «Beistet i Gévaudan». Hendingane spreidde gru i området, men vart likevel lite omtala i utlandet. Ingen har funne endeleg svar på kva uhyre dette var. Men gjennom myter og dokument anar vi dyr på størrelse med ei ku og med uhyggeleg evne til å oppsøkje og maltraktere sine offer. Her finn vi likskapstrekk med Mannbjønn-historia.